Høreapparatets og høreapparatbatterienes historie

Fra det første hørerøret til elektroniske høreapparater med små høreapparatbatterier.

Allerede på 1700-tallet ble det første høreapparatet oppfunnet. Men det tok lang tid før man begynte å bruke batterier i høreapparater. På den tiden brukte man ganske enkelt en trakt, et såkalt hørerør.

Utviklingen i retning av moderne høreapparater begynte med at telefonen gjorde sitt inntog. Teknikken kunne brukes i høreapparater, og det første elektriske høreapparatet ble presentert i 1898. I andre halvdel av 1900-tallet begynte man med kommersiell distribusjon av digitale, batteridrevne høreapparater til allmennheten. Oppfinnelsen av en liten mikrofon, sender, digital signalbehandling via en elektronisk brikke samt utvikling av mikrodatateknikk har gitt høreapparatet dets nåværende form.

På slutten av 1800-tallet ble bruk av hørerør stadig vanligere. Instrumentmakere laget sammenleggbare, kjegleformede hørerør på bestilling. En kjent modell på denne tiden var Townsend Trumpet, som ble laget av hørselspedagogen John Townshend.
Den første bedriften som begynte med kommersiell produksjon av hørerør, ble grunnlagt av Frederick C. Rein i London i 1800. Rein produserte også talerør. Disse bidro til å forsterke lyden, samtidig som de var mindre enn det mer klumpete hørerøret. Senere fikk man imidlertid mindre og smidigere hørerør.
Rein fikk også i oppdrag å utforme en spesiell akustisk stol for kong Johan VI av Portugal i 1819. Den bestod av en trone med hule armlener som så ut som åpne løvegap. Disse hullene fanget opp lyden, som ble overført til baksiden av tronen via et rør, og videre inn i kongens øre! Dette må være et av historiens stiligste høreapparater.

På slutten av 1800-tallet kom det akustiske hornet. Det bestod av et rør med to ender: en kjegle som fanget opp lyden, og en mindre ende som passet i øret.
Mot slutten av 1800-tallet ble skjulte høreapparater stadig mer populære. Rein produserte mange modeller, for eksempel et akustisk pannebånd som skjulte høreapparatet i håret eller under et hodeplagg. Det ble produsert i mange ulike former. I dag er disse klenodiene populære samlerobjekter.


Høreapparater ble også skjult i sofaer, klær og tilbehør. Trenden gikk i retning av stadig mer usynlighet for å skjule brukerens funksjonshemning fra andre.

De første elektriske høreapparatene ble konstruert etter at telefonen og mikrofonen ble oppfunnet på 1870- og 1880-tallet. Telefonteknikken gjorde at et akustisk signal kunne endres. I en telefon kunne man styre lydens styrke, frekvens og forvrengning. Disse egenskapene brukte man til å lage høreapparater. Men fortsatt ingen høreapparatbatterier!

Det første elektriske høreapparatet, som het Akouphone, ble laget av Miller Reese Hutchison i 1898. Han brukte en kullsender for å gjøre høreapparatet bærbart. Kullsenderen ble brukt til å forsterke lyden ved å ta et svakt signal og ved hjelp av elektrisk strøm gjøre det til et sterkt signal.
En av de første produsentene av elektronisk forsterkede høreapparater var Siemens så tidlig som i 1913. Høreapparatene deres var store og klumpete, og ikke akkurat bærbare. De var på størrelse med en tykk bok og hadde en høyttaler som skulle festes i øret.

Det første høreapparatet med vakuumrør ble patentert av Earl Hanson i 1920. Det fikk navnet Vactuphone og brukte en telefonsender til å omdanne tale til elektriske signaler. Deretter ble signalet forsterket når det ble overført til mottakeren. Høreapparatet veide 3,5 kilo, noe som gjorde det nesten bærbart. Marconi i England og Western Electric i USA begynte å markedsføre denne typen høreapparater i 1923. Men det var fortsatt ikke noe marked for høreapparatbatterier …

Takket være mer avansert teknikk ble høreapparatene på 1920- og 1930-talet både bedre og mindre. I 1936 begynte man i England å selge bærbare høreapparater som brukte vakuumrørteknikk, og året etter ble disse apparatene tilgjengelige i Amerika. På 1930-tallet begynte høreapparater å bli populære blant folk flest. Multi i London patenterte det første høreapparatet som brukte automatisk forsterkingsregulering. Samme bedrift lanserte i 1948 en bærbar versjon.
Under andre verdenskrig bidro tekniske fremskritt innen militæret til utviklingen av høreapparater.
Bell Laboratories' utvikling av transistorer i 1948 medførte store forbedringer av høreapparatet. Transistoren ble oppfunnet av John Bardeen, Walter Brattain og William Shockley. Transistorer ble utviklet for å erstatte vakuumrør. De var små og brukte mindre høreapparatbatterier. Dessuten hadde de mindre forvrengning og ble mindre varme enn sine forgjengere.
Raytheon produserte transistorer og var en av de første bedriftene som masseproduserte transistorer til hele Amerika. Raytheon innså imidlertid at høreapparatene deres hadde kort brukstid og begynte derfor igjen å selge høreapparater med vakuumrør i tillegg til høreapparater med transistor.

Teknikken med å plassere transistorer i høreapparater med høreapparatbatterier ble utviklet så raskt at det ikke var tid til å teste den ordentlig. Det man senere oppdaget, var at transistorer ikke tålte fuktighet. På grunn av fuktigheten kunne høreapparatet gå i stykker etter noen uker. For å unngå dette fikk transistoren et belegg for å beskytte den mot fuktighet.
Zenith var den første bedriften som innså at det var kroppsvarmen som skapte problemer for transistorene. Etter å ha kommet til denne konklusjonen var de først ute med å lansere en ny type transistor, Microtone Transimatic, i 1952. Og i 1954 kom Maico Transist.

Fra begynnelsen av 1960-tallet utviklet Bell Telephone Laboratories en teknikk for å produsere både tall og lydsignaler med en datamaskin. På grunn av størrelsen på digitale datamaskiner tok det svært lang tid å ta i bruk denne teknikken på høreapparater. Dessuten tok overføringen av talesignalene lengre tid enn lengden på de elektriske signalene. For å få den effekten som krevdes for å bearbeide lyd, måtte man bruke en datamaskin. Derfor var det nærmest en umulig tanke at høreapparatene skulle bli små nok til å få plass bak et øre.

På 1970-tallet utviklet man mikroprosessoren, som bidro til å muliggjøre miniatyrisering av høreapparater. I tillegg utviklet forskeren Edgar Villchur såkalt amplitudekompresjon i flere kanaler. Ved hjelp av denne teknikken kunne lyden justeres slik at sterk lyd ble svakere, og svak lyd ble sterkere. Systemet med amplitudekompresjon i flere kanaler skulle senere bli brukt som en grunnleggende konstruksjon for de første høreapparatene som brukte digital teknologi. Nå begynte også høreapparatbatterier å bli et kommersielt produkt.

En annen pioner innen hørselshjelp var Daniel Graupe, som utviklet et høreapparat med seks kanaler. Dette høreapparatet hadde i 1975 digital styring av frekvensen i alle kanaler. Høreapparatets elektro-akustiske egenskaper kunne endres ved at man trykket på en knapp. Brukeren kunne enkelt justere lyden avhengig av omgivelsene.
Utviklingen av digitale vektorprosessorer med høy hastighet til bruk i minidatamaskiner åpnet for fremskritt innen digitale høreapparater. Disse minidatamaskinene kunne bearbeide lydsignaler ved hastigheter som tilsvarte sanntid. I 1982 laget man ved City University i New York det første fullstendig digitale høreapparatet som fungerte i sanntid. Apparatet inneholdt en digital vektorprosessor og en minidatamaskin. Disse bestod av en FM-radiosender og -radiomottaker. Forbindelsen mellom disse bestod av en sender på kroppen som via en kabel var koblet til øremikrofonen og -mottakeren.
Det første kommersielle høreapparatet ble laget i 1987 av Nicolet Corporation. Høreapparatet inneholdt en prosessor man bar på kroppen, og denne var forbundet via en ledning til en øremontert transduser. Men Nicolet Corporations høreapparat ble ingen suksess, og bedriften måtte stenge dørene. To år senere, i 1989, lanserte man digitale BTE-høreapparater til å ha bak øret. Nå hadde alle høreapparater i lengre tid brukt høreapparatbatterier.
Bell Laboratories utviklet en hybridvariant i form av et digitalt-analogt høreapparat. Produktet ble solgt til ReSound Corporation. Da høreapparatet ble introdusert på markedet, ble det en stor suksess. Denne utviklingen har bidratt til store forandringer for høreapparater.

Etter ReSound Corporations suksess begynte andre bedrifter å produsere hybrid-høreapparater som inneholdt analoge forsterkere med digital styring. Det var mange fordeler ved disse høreapparatene, for eksempel lagring av parameterinnstillinger, innstillinger for ulike akustiske miljøer og mer avanserte metoder for signalering, inkludert kompresjon i flere kanaler.

Neste milepæl var å utvikle et helt digitalt høreapparat. Oticon utviklet det første digitale høreapparatet i 1995, men det ble bare brukt til forskning på digital teknologi innen akustisk forsterkning. Senso var den første modellen av et fullstendig digitalt høreapparat som gjorde kommersiell suksess, og den ble utviklet av Widex i 1996. Etter suksessen med Senso begynte Oticon å markedsføre sitt høreapparat, DigiFocus.
Dagens digitale høreapparater er programmerbare. Det gjør at lyden kan reguleres uten bruk av separat styring. Høreapparatene kan nå tilpasse seg til miljøet de befinner seg i, og ofte trenger de ikke engang en fysisk volumknapp.

Nylig utviklet Apple et "Made for iPhone-høreapparat" (MFI) som gjør det mulig for brukere av digitale MFI-høreapparater å strømme telefonsamtaler, musikk og podkaster direkte fra iOS-enheter til høreapparatet.

Utviklingen i salg av batterier til høreapparater har også gjennomgått omfattende endringer de siste 5–10 årene, etter at netthandelen gjorde sitt inntog. Tidligere solgte man høreapparatbatterier over disk på apotek, men nå selges cirka halvparten av alle høreapparater i Norge via Internett, og selvsagt til betydelig lavere pris enn før.


Kontakt oss

mail info@høreapparatbatteributikken.no
phone

405 55 052

Sikker betaling

Sikker betaling